Bergen

  Follo







  Oslo







FORSIDEN

 

 

Arne Arrestad svarer på spørsmål om hverdagslydighet og problematferd. Arne er forfatter av boka 100% positiv hverdagslydighet og driver Siddis Hundeskole i Stavanger.

Se alle spørsmål til Arne Aarrestad


Klikkertrening og korrigering

Hei!
Jeg har ikke hund selv, men har lånt en Border Collie tispe en stund. Hunden er ca et år gammel og svært våken og kvikk – livlig, lekelysten og vital. En fryd å ha i huset bare den blir aktivisert nok. (hvis ikke er den helt ”propell”). Den er for så vidt veloppdragen, men den har ikke vært systematisk trent i lydighet. Den har nok også hatt litt friere tøyler i sitt egentlige hjem enn den fikk hos oss. Bl.a. har den fått lov til å ligge i møblene. Dette fikk den ikke lov til hos oss. Vi trodde at det skulle bli problematisk å plutselig innføre et slikt forbud, men det gikk over all forventning. Hun prøvde seg, men et ”nei” med en ørliten heving av stemmen samtidig som vi vennlig men bestemt hindret den fra å hoppe opp i sofaen var faktisk nok. Etter å ha gjentatt dette et par ganger sluttet hun med det.
Ved en anledning forlystet hun seg ved å tygge på min kones fineste sko. Når kona oppdaget det tok panikken overhånd. Hun (kona) skrek til og styrtet fram og tok fra bikkja skoen (men dessverre for sent). Selv om hunden ikke fikk noen fysisk avstraffelse, var nok dette en reaksjon ikke helt etter læreboka og antakeligvis i strengeste laget. Et par dager etterpå prøvde hun seg på slippersene mine, men da var et ”nei” i vanlig toneleie nok. Etter dette har hun ikke tygd på annet enn det hun har fått lov til. Ja, hun har faktisk begynt å ”spørre om lov” når det er gjenstander hun er usikker på om hun får låne. Et lite artig eksempel: På verandaen lå det en liten kost og et støvbrett på en hylle akkurat i passelig snutehøyde. Dette virket nok veldig fristende, for hun gikk bort til hylla og tok forsiktig tak i kosten og dro den ca 5 cm ut og så på meg med bedende øyne (jeg satt i en stol ved siden av). Jeg ble litt usikker på om jeg skulle la henne få lov så jeg tenkte meg om i noen sekunder. Jeg tenkte at det var kanskje ikke så farlig, men på den andre siden ville hun da sannsynligvis tygge den i stykker på et øyeblikk. Hun holdt grepet hele tiden mens jeg tenkte og da jeg etter en stund sa nei med en så lav stemme at det knapt var hørbart, slapp hun kosten og la seg rett ned (jeg syntes så tydelig at jeg også hørte et sukk..)

Jeg har i ettertid lest om klikkertrening (jeg kjøpte to bøker – en til hundeeieren og en til meg selv) og har forstått at slik korrigering som jeg har beskrevet i størst mulig grad bør unngås. Spørsmålet mitt er om ikke ulempene med slik mild - jeg har nesten lyst til å kalle det for grensesetting i stedet for korrigering – ikke er litt overdrevet? Jeg kan ikke la være å sammenligne det med barneoppdragelse. Hvem har vel greid å oppdra barna sine uten å sette grenser ved å si at ”nei dette kan du ikke gjøre”.

Når dette er sagt er jeg absolutt tilhenger av ”klikkerfilosofien”. Det var bare denne lille avklaringen om grensesetting.

PS: Vi har levert fra oss hunden nå, og tror hundeeieren er i full gang med klikkertrening. Vi gleder oss bare til neste gang vi får låne den!

(Besvart 10.08.2009)

 

Hei

Dette er et spørsmål som mange stiller seg med rette. Gjennom generasjoner har vi lært at vi må bruke en eller annen form for ubehag for å lære at ting ikke er lov. Når det nå påstås at det ikke er nødvendig å kjefte, reagerer de fleste og det snakkes raskt om fri barneoppdragelse. Det er ganske forståelig og de aller fleste av oss som har noen år på baken har hatt denne oppfattningen. Selv om de aller fleste synes at det både er en dårlig og lite effektiv metoden når den brukes på dem selv. De vil heller ha en positiv og forklarende melding om at ting ikke er lov. Det er enklere å lære da og den som lærer fra seg blir også mye kjekkere.

Når det gjelder grensesetting er det en selvfølgelighet i oppdragelse både av hunder og barn. Spørsmålet er ikke om vi skal ha grensesetting eller ikke, men om hvordan grensesetting skal utføres og hva som fungerer.

Når det gjelder klikkertrening er dette en innlærings og treningsmetode hvor det kun brukes positiv forsterkning og neagtiv straff. Klikkertrening dekker ikke grensesetting. I hverdagen kan vi ikke overse all uønsket atferd. Når vi snakker om ”klikkerfilosofi” kan vi gå utover begrensningene for korrekt klikkertrening og snakke om oppdragelse som utelukkende er positiv og hvor det ikke brukes noen form for ubehag. Oppdragelse av hunden vil med andre ord være mer enn det som kan defineres som klikkertrening.

Når det gjelder barn, kan vi selvfølgelig forklare dem hva som ikke er lov og ordet ”nei” blir dermed overflødig. For at vi skal kunne forklare dem dette, er vi avhengig av at de er tilstrekkelig utviklet til å kunne forstå hva vi sier og også kunne forstå konsekvensene av det som vi sier. I tillegg må barnet høre etter, vi må samtale med dem og dette krever at vi i forkant har gjort en jobb med oppdragelsen som gjør at barnet vil høre på oss voksne. Kjefting er en dårlig metode for å få barn til å ville høre på oss og til å ville gjøre som vi ønsker. Mindre barn nytter det ikke å samtale med og når disse gjør noe som ikke er lov, vil vi enten stoppet dem på en vennlig måte før de får gjort noe galt eller vi fjerne dem fra det som ikke er lov samtidig som vi gir dem et alternativ. Tegneark og DVD er vanligvis gode alternativer for barn.

Når det gjelder hunder kan de sammenlignes med de mindre barna som vi ennå ikke kan kommuniseres med. Vi må med andre ord stoppe dem før de får gjort noe galt, eller fjerne dem fra det som de gjør som er galt. Det er ikke slik at vi alltid må være i forkant når vi oppdrar hunden positivt.

Grensesetting er aktuelt når det gjelder atferder som hunden alltid vil gjøre og som vi ikke ønsker at den skal gjøre, for eksempel å stjele mat eller å ligge i sofaen.

Når du skriver: ” men et ”nei” med en ørliten heving av stemmen samtidig som vi vennlig men bestemt hindret den fra å hoppe opp i sofaen var faktisk nok. Etter å ha gjentatt dette et par ganger sluttet hun med det,” er dette mest sannsynlig det samme som vi praktiserer. Bortsett fra at vi ikke bruker ”nei” med hevet stemme. Når vi stopper hunden før den får utført handlingen, her hoppe opp i sofaen, skal det maks tre ganger til før det fungerer som du beskriver. Du kan fjerne ”Nei” og å være bestemt og du får dette resultatet som er utrolig bra og som fungerer på alle hunder som er tilstrekkelig mentalt utviklet til å forstå at det ikke fungerer å komme opp i sofaen. Dette fungerer ikke på valper. Mest sannsynlig har du utført en grensesetting uten bruk av ubehag. Det er meget tvilsomt om et ”nei” med ørlite hevet stemme har noen effekt.

Når vi bruker ubehag/straff i slike situasjoner, er det straffen som blir viktig for hunden å unngå og hunden kan fort lære at den ikke skal gå opp i sofaen når straffen er tilstede. Straffen vil bli assosiert med den personen som utførte den og straks denne personen er utenfor syne er straffen forsvunnet og sofaen igjen et trygt sted å være. Når du bruker straff på en uønsket atferd, får du kun den effekten at hunden lærer at den blir straffet når du er tilstede, den lærer ikke at dette ikke er lov. Dette er helt likt hvordan vi mennesker reagerer på straff. Se bare på fotoboksene langs veien. I tillegg kommer selvfølgelig en del negative bivirkninger. Straff fungerer ikke uten at hunden blir redd for konsekvensen/straffen og straffen vil i de aller fleste tilfeller bli assosiert med den som straffer. Du kan også få en hund som reagerer med passivitet eller aggressivitet.

Dette betyr at ved å bruke straff på uønsket atferd, som de fleste av oss har lært er nødvendig, får du ikke den ønskete effekten at hunden lærer at noe ikke er lov og i tillegg kan du få en del uønskete negative bivirkninger. Du vil også få den effekten at når hunden først er blitt straffet fore en uønsket atferd, vil den slutte å utføre den når du er tilstede og da har du mistet mulighet for å stoppe den før den får startet på den uønskete atferden. Det er faktisk ikke så veldig lurt å kjefte på en hund som gjør noe galt, men utrolig vanlig. Det vår første hund hørte mest de første årene var ”nei” og ”fy” og det hadde ikke annen effekt enn at den ble meget ulydig og alltid holdt en viss avstand til meg. Det må tilslutt sies at ved å bruke kraftig straff første gang en hund utfører en uønsket atferd, er det mulig at det fungerer over lang tid, det er vanskelig, du unngår ikke de negative bivirkningene og det er ikke nødvendig, alternativet er bedre i mine øyne.

Håper dette var tilstrekkelig forklarende. Det står mer detaljert i boken min ”100% positiv hverdagslydighet”. Grensesettingen er en selvfølge og en nødvendighet i vårt samfunn, den positive varianten fungerer utrolig bra.

Hilsen Arne

Neste spørsmål


Logg inn for å kommentere denne artikkelen


Spørsmål & Svar til Arne Aarrestad

 

1

 


spacer
leftgradient rightgradient

Vil du annonsere her?